Minoriteten får sjelden retten
Da staten reiste sak mot 19 av Fosen-aksjonistene var jeg innkalt som vitne. Min oppgave var å forklare retten hvorfor svært mange samer lever med en følelse av at framtida står på spill.
Av Lina Maria Karlsen, sámepolitihkalaš jođiheaddji Sosialisttalaš Gurutbellodagas, Guovdageaidnu/ Samepolitisk leder i SV, Kautokeino
Noe av det som faller tyngst for meg er følelsen av å måtte forklare igjen og igjen uten å bli forstått, og det er også grunnen til at Fosen-saken har vært så vond.
Som arealinngrep er den bare én av mange kamper vi kjemper i Sápmi. Det som gjør denne kampen unik er at Fosen-samene påtok seg den tunge byrden med å skulle forklare, gjennom hele rettssystemet, hvorfor landområdene har betydning for språket og kulturens overlevelse. Og at vi for én gangs skyld ble forstått. Så vi feira. Vi feira fordi vi håpa at dommen ville legge føringer for hvordan man ser på nye arealinngrep andre steder. Men mest fordi Fosen-samene hadde greid det som har syntes helt umulig; å forklare på en sånn måte at storsamfunnet forstod.
Å være samisk er på mange måter å leve et liv i kamp.
Vi har mange rettigheter på papiret, men som Sannhets- og forsoningskommisjonen konkluderte med i juni i fjor så er det et gap mellom intensjon og virkelighet. Jeg kommer fra både sjøsamer og reindriftssamer som ble tvunget ut av de samiske tradisjonsnæringene for generasjoner siden. Særlig har min familie i Vest-Finnmark vært utsatt for svært sterk fornorskningspolitikk. For oss har det blant annet betydd tap av språk, og for mange av oss også tap av tilhørighet til kulturen.
Vi er i dag noen få som snakker samisk, mens de fleste snakker norsk eller svensk. Vi er noen som går i gákti, andre som ønsker å gå med den, men ikke greier å gjøre det. Andre igjen som skammer seg og nekter for at vi er samiske. Det at vi er noen som står støtt i vår samiske identitet, mens andre bærer så sterk skam, har ført til brutte relasjoner. Mens den aktive fornorskningspolitikken fra statens side ble avsluttet rett før mine foreldre ble født, så lever den på denne måten i samiske familier ennå. Som en kamp familiemedlemmer imellom, om hvilken historie vi skal fortelle verden om oss selv.
Mamma gråter hver gang hun hører meg snakke samisk.
Hun kjempa forgjeves for at jeg skulle få lære samisk på skolen, og jeg har vært nødt til å lære meg det som voksen. Å lære et nytt språk er hardt arbeid, men å lære seg et språk man egentlig skulle hatt er vondt. Samisk er mykt, men når jeg snakker kjennes det som om jeg knekker ordene. Mamma har ikke greid å ta språket tilbake. Hun gråter og sier det er fordi hun er så stolt, men jeg tror nok også hun gråter fordi det er en påminnelse om hva hun har blitt fratatt. At hun også gråter fordi hun ikke forstår hva jeg sier.
Fra 19 til 2000
Disse kampene som vi må stå i og sårene vi bærer på, de er ikke unike for min familie. For storsamfunnet tror jeg vi samer har vært relativt usynlige mellom Alta- og Fosen-aksjonene. Derfor kan det kanskje virke påtatt at jeg skriver at vi lever et liv i kamp. Men vi gjør det. Kamp for språk. Kamp mot arealinngrep. Kamp mot hets og rasisme. Kamp for anerkjennelse og forståelse. Kamp for å orke å stå i det og ikke gi opp. Kamp for å bære sorgen over de som ikke orka mer. Alle disse kampene er bakgrunnen for at vi feira høyesterettsdommen. Og de er også forklaringen på hvordan 19 unge aksjonister i OEDs lobby på én uke kunne vokse til 2000 mennesker på Slottsplassen.
Høyesterett ga oss seieren, men uten Fosen-aksjonene ville vi likevel tapt. Vi spilte etter storsamfunnets regler og vant, for så å bli satt på tiltalebenken når vi ikke fant oss i regjeringens unngåelsestaktikk etter dommen. I denne rettssaken har vi igjen vist fram sårene våre i forsøk på å gjøre oss forstått. Hva som blir utfallet vet vi ennå ikke, men det må bli et før og etter Fosen-saken. Vi har ikke råd til å fortsette å kjempe de samme kampene om og om igjen.